Intervjuet - Med June Höstan Van Riel

Tekst: Terese Berrian

June Höstan Van Riel har bodd i Spania i flere år og har en fargerik bakgrunn fra mange land. Hun bor i San Rafael med nederlandsk mann og sin yngste datter på 15 år, og som selverklært gal kattedame er huset fullt av firbeinte venner. Jobben som advokatsekretær for den spanske advokaten Alicia Miranda har gitt henne stor oversikt over farer og feller nordmenn kan støte på ved kjøp av bolig i Spania. Her deler hun sine beste tips og råd med våre lesere!

Hvorfor havnet du i Spania?

Familien min har lang bakgrunn i Spania. Bestefaren min flyttet til Albir for 30 år siden. Da han ble eldre, flyttet foreldrene mine hit for å hjelpe ham i hverdagen. Jeg kom etter og leide hus ved siden av dem i Finestrat, og fødte Elena der. Men det var ikke den rette tiden å etablere seg i Spania, så vi reiste til England. Etter noen år der, bestemte vi oss i 2010 for å satse på Spania igjen, og da brukte vi fire år på å selge huset vårt og gjøre oss klare for et nytt liv.

Jeg begynte straks å jobbe på Betanien, for jeg har utdannelse i eldreomsorg og palliativ sykepleie. Vi kjøpte hus i San Rafael der vi stortrives med kort avstand til den norske skolen. Elena kunne ikke norsk da vi flyttet hit, det lærte hun av barna på skolen, og de lærte engelsk av henne! Jeg jobbet ett år på Betanien, men så ble jeg syk med smerter i leddene. Det gjorde det vanskelig å ta seg av eldre.

Hvordan fikk du jobb som advokatsekretær?

Jeg søkte på alle mulige jobber som kunne passe. Samtidig lette advokaten Alicia Miranda etter en sekretær som snakket et skandinavisk språk. Hun eier et advokatfirma i Benidorm og har mange års erfaring med kunder fra de landene. På den tiden kunne jeg ikke ett ord spansk, men jeg sendte inn søknad likevel – på norsk vel å merke! Vi møttes og snakket sammen på engelsk, og hun syntes at jeg var en morsom dame, så jeg fikk jobben. Hun lærte seg litt norsk og jeg har lært meg litt spansk. Men jeg måtte virkelig lære meg spansk fort, så jeg kastet meg uti det og beynte på spansk språkskole i Benidorm.

På kontoret er vi tre kvinner på samme alder med forståelse for hverandre, som hjelper hverandre med å tyde kulturelle forskjeller. Det er ganske unikt med en spansk advokat som forstår den norske væremåten, og jeg oversetter hennes spanske væremåte for norske ører.

Jeg stortrives på jobb, det er en variert hverdag. Vi har mest med kjøp og salg av hus, testamenter og arv rettet mot utlendinger å gjøre.

Dere har en del nordmenn som kunder, kan du fortelle om saker dere har vært bort i?

Jeg har vel sett at nordmenn kan være litt godtroende. At de stoler på at ting er det samme i Spania som i Norge, og det stemmer ikke. Her er det absolutt viktig med en god advokat, det kan ikke understrekes nok. Det er deres jobb å passe på at alt går juridisk korrekt for seg. Man trenger en som forstår spanske regler.

Når det gjelder testament, er det for eksempel lov til å sitte i norsk uskifte i Spania, men det fins lover og regler for det, òg. Da må advokaten også forstå norsk lov. Det fins spanske skatter og avgifter som ikke eksisterer i Norge, så folk må ikke være redd for å spørre advokaten om sånt.

Vi hadde en klient som hadde skatteproblemer. Skattekontoret i Spania ba ham bevis at han ikke bodde i Spania ved å vise at han hadde betalt den ikke-resident-skatten. Det er en skatt for huseiere som de fleste ikke vet at de må betale...

Og så kan jeg fortelle om et skrekkeksempel fra virkeligheten. En norsk dame kjøpte hus uten å bruke advokat. Eiendomsmegleren skulle registrere huset og betale skattene ved huskjøp (25 000 euro). Men megleren tok pengene og forsvant fra landet. Nå har kunden fått beskjed om at hun må betale på nytt for å registrere huset, ellers tar Skattekontoret og pantsetter huset for å betale skatten hun fremdeles skylder. Vi har en del sånne saker. De kunne vært unngått om kunden hadde hyret egen advokat.

Du er kjent for å være dyreglad. Hvordan inntrykk har du av dyrehold i Spania?

Jeg har alltid vært medlem av dyrebeskyttelsen, og vært opptatt av å redde og finne hjem til forlatte dyr. Så da Elena kom hjem med en stakkarslig kattunge like etter at vi hadde flyttet hit, ble den en del av familien. Og så opplevde vi å få innbrudd. Heldigvis ble ingenting stjålet, men vi følte oss utrygge og ville derfor ha oss en hund som kunne passe på huset. Vi dro til hundesenteret i La Nucia og endte opp med tre. Samtidig ba de om hjelp med sju kattunger i et par uker. Fem år senere bor de hos oss fortsatt. Etter det har alle kattene i området flyttet inn til oss føles det som.

Jeg har jobbet som frivillig på hundesenteret, så de kjenner oss godt og ber oss om hjelp når de har krevende saker. Alt fra pinnsvin, kaniner, vannskilpadder, fugler, øgler, til ja, flere katter, har fått bo hos oss i perioder. Heldigvis er mannen min pensjonert og gjør en stor innsats hjemme.

Fritiden består for det meste av å ta oss av dyr som andre forlater. På senteret ser vi mange triste skjebner, for det er mange dyr som trenger hjelp. Man må ikke glemme de som venter på et godt hjem, det er ikke engang nødvendig å kjøpe en dyr, renraset hund hvis det er det man ønsker, for mange slike hunder blir dumpet på senteret.